Fotspor...

 

Jeg har alltid tenkt, det "må" jo være en "slags" mening med at vi er "her" på jorden...

Da jeg kom til Afrika , første gang og traff Dennis, oppi, nød og fattigdom ...

fortalte han meg det , for å "overleve" alt "dette"  grusomme, lemlestelser, voldtekter, tortur, krig, sult, sykdom og død, realiteten der "nede" Verdens fattigste land....

Han hadde lært seg, en "mestrings - mekanisme" som han kalte for "overlevelsen"...

Å "sette" fotspor! Den setningen , "berørte" meg sterkt,

Jeg "forstod" hva det betydde, der og da, ute i "felten" hvor den "brutale" situasjonen var "ubærelig", mitt eget ord, på traumatisk "opplevelse"....

Jeg "så" med egne øyne , hva det gjorde med de "abandon children of Africa" som vi "kjempet" sammen for, der nede...

Å "ha tro" var "bærebjelken" min for å "overleve" lidelsene,  jeg ble vitne til som, sykepleier og, frivillig hjelpearbeider, i Sierra Leone og Guinea, Vest Afrika ...

Når jeg ser tilbake, forstår jeg ikke at jeg klarte det! Helt ærlig, så "klarte" jeg det ikke heller! Jeg hadde ingen "beskyttelse", jeg følte meg "forsvarsløs" ....

Oppi "dette" uvirkelige, fant jeg "kjærligheten", jeg fant min "sjelefrede"...

Dennis, viste meg "veien" gjennom, jungel og "farvann" gjennom fattigdom og nød...

Jeg opplevde å "se" barn som hadde "lidd" de verste traumer," sammen med han...

Sammen hjalp vi, de nødstilte barn på Barnehjemmet, vi gav de mat, medisin, klær og så godt vi kunne, tak over hodet for natten....

Vi så barna, "reise" seg opp, glede seg , vokse og vinne, i lek og fremgang....

I en Verden , som hadde "utsatt" de for de "groveste" handlinger !

Jeg gråt meg gjennom, "øyeblikk" og den grusomste "smerte" og fortvilelse...

Jeg "kjente" barnas "lidelser" på kroppen min, bokstavlig talt, jeg tok på meg deres sorg og smerte, jeg har lyst tilå "tro" det "hjalp" barna videre på sine veier...

En dag, på barnehjemmet vi "jobbet" på, samlet vi "alle" ungene, og tok de for første gang i sine liv, med ned til stranden, en "utrolig" opplevelse for barn, og for meg....

Sammen, satte vi "fotspor" i sanden på stranden...

En fantastisk opplevelse, som satte dype "spor" i hjertet mitt for alltid....

Gleden barna viste, ved å være nær strand, og sjø, for første gang, dyppe sine "bare" føtter i strandkanten, og kjenne bølgene omfavne de "såre" nakne føttene...

For meg, oss alle, en ubeskrivelig "vidunderlig" hellig opplevelse, vi "delte"...

 

Afrika....

 Mine reiser til Afrika, har "preget" mitt liv!

Min erfaring, og opplevelser i "møte"...

Med "verdens" fattigste kontinent...

Har satt "dype" spor i sinnet mitt...

For alltid i mitt hjerte vil jeg "bevare" ,

dyrebare "minner" fra "møtene",

med mennesker i nød og fattigdom, 

minnene vil "bestå" som dyrebare "skatter" i hjertet mitt,

På Godt og vondt...

Takk Afrika...

 

 

Når livet er blitt....

 

Når Livet er blitt så vanskelig, og vi mennesker, føler oss "maktesløse", og tenker at vi ikke "orker" mer! Da er det ikke "godt" å "være menneske" eller pårørende.....

Da ser livet "mørkt" ut, og livet kjennes "meningløst", det kan være, "utfordrende" for den som "rammes", med depresjon og angst, eller "lettere" psykiske lidelser...

 Jeg tenker, så fortvilt å ikke "skimte" eller "se" Håpet,  jeg har vært der selv!

Det er "der" likevel, Gi aldri opp å "kjempe" for Deg selv, og andre, bevar din "tro"..

Jeg tror det er det beste "rådet" jeg kan gi fra meg, utifra min egen "erfaring"...

Å ha Tro på Sannheten, vær "tro" mot Deg selv, og stol på egen dømmekraft!

Tro på Kjærligheten, "den" seirer alltid til slutt, jeg vet det, fordi jeg har opplevd det...

Ha "tro" , bevar "forstanden" oppi "skammen",  mist ei Tro, Håp og Kjærlighet.....

De tre, vakreste "ord" på jord, har "kraft" og er for meg, "sannhetens budskap".....

Jeg er "overbevist" om at Sannheten "seirer" til slutt...

Livskriser som kommer og går

 

Livskriser kommer og går....

Det handler om å "komme" seg "styrket" ut av det "vanskelige"..

Tenker, jeg!  Det handler om å "skape" gode liv......

Jeg tenker, for Deg og for meg, og for "oss" alle......

Jeg tenker, "mye" og, Jeg tenker, hele tiden egentlig!

Ganske, "slitsomt"  fordi det aldri  er "fred" i hodet mitt....

Jeg er en person, som tar inn "alt"....

Jeg "mangler" det "såkalte" filter, som "siler" inn og ut, alle intrykkene....

Noe er viktig, og annet "mindre" viktig.!

Jeg tror det er, fordi jeg bryr meg så mye om andre, og så gjerne vil at " alle" skal ha et godt. Jeg klarer liksom, ikke "skru" av !

Døgnåpent, liksom, ganske "stress" og i alle fall mye "press"....

Til og med om natten, har jeg "åpent"....

Stakkars "mannen min" da han prøvde sove, huff, håpløs jeg kunne være!

Det er ikke tull, det er helt sant, og ganske "travelt" der inne i hodet mitt...

I denne "vonde" skilsmisse tiden jeg står i, så fikk jeg av legen min, en sovemedisin som skulle, "ta" bort " "tankekjøret".....

Det hjalp "litt" men jeg er egentlig veldig forsiktig og "redd" for å bruke medisiner. Det har med, at min kjære mor, døde av en overdose tabeletter. Jeg savner henne, mor ringte til meg, hver eneste dag. ❤ Stor sorg, at mor er "borte"....

Jeg var ikke i begravelsen hennes, fordi jeg var bortreist....

Jeg var med min fra separerte mann, og to av ungene mine, Charlotte og Elias i Spania....

Herre Gud, foren "sjokkbeskjed", det var mannen min som fikk den først!

Jeg, "sørget" meg "gjennom" resten av turen....

Jeg gråt, og gråt, og gråt.....

Jeg "gråt i hjertet" mitt for mor.....

Jeg savner mor, hver eneste dag, så trist at hun er "borte".....

Jeg hadde , "trengt" mor i Livet mitt....

Videre...

Jeg vet, at min mor hadde "stått" støtt ved min side...

Spesielt, i denne vonde tiden jeg, har gått og går gjennom...

Takk , mor , for , at, du ringte til meg, hver "eneste" dag....

Jeg savner de telefon samtalene, og jeg klarte ikke, "slette" nummeret ; hennes..

mor ringer,  fra displayet mitt på mange år, etter at hun var død...

Takk kjære mor, for det "fina" du var....

Sangen fra Vamp, vil den "lille" familien huske for alltid, der nede i Spania vi var....

Kjærlighet

 

Kjærlighet ❤ Finnes det vakrere ord .....

Jeg tror ikke det, og jeg mener det fra hjertet mitt❤

Alle som kjenner meg, Inger, vet hvor glad jeg er i ❤ Hjerter.......

Jeg har skrevet dikt, malt bilder, av hjerter, Hjerter beskriver meg.....

Jeg har alltid ❤ "med" meg på veien......

Uansett hvor jeg er eller går.....

Så er hjertet med meg , for de jeg er glad i og for Deg....

Nå kommer jeg inn på den sammensatte kjærligheten mellom i mitt tilfelle, mann og kvinne, og herregud, så komplisert, vondt og godt og vanskelig det er å elske et annet menneske...

Jeg vet det, fordi jeg har elsket....

Å elske er dyrebart, å elske er vakkert, å elske er vondt og godt...

Å elske på virkelig, på ekte, er sammensatt, og vanskelig er min erfaring, Å elske er alt annet enn lett eller enkelt enda vanskeligere ord....

Jeg tenker at har Du elsket noen, så vet du hva jeg snakker om her...

Det er ikke "noe" som kan sammenlignes med den smerte, dyp kjærlighets sorg Når du blir elsket kjenner du det, ser det, og føler det, alle sansene er berørt. I kjærlighet kan ALT hende, vi er sårbare, nære og kjære...

Jeg opplevde min kjærlighet, som jeg mistet nylig som svært følsom og trist.

Dyp sorg i hjertet mitt...

Kjærlighets sorg, det er store "ting" for sinn og skinn og hjertet....

Jeg har nylig opplevd det, og Gud hvor vondt det gjør!

Fra å være kjærester, beste venner ( trodde jeg ) til å bli " uvenner", ja, det opplevedes og oppleves fremdeles, som uvennskap! Veldig vondt og uvirkelig......

Veldig "rart" og unødvendig egentlig!

Tenk, to mennesker som har "delt, oppturer og nedturene i hele nesten 12 år...

Kan ikke snakke sammen, gå en tur, ta en kopp kaffe, prate, og enes....

Jeg prøvde ALT ved bruddene, det var mange, og ofte, kanskje hundrevis !

Jeg vet ikke, kanskje jeg "overdriver" litt nå!

Det kjente sånn, alle de gangene han ikke var fornøyd med "noe" og det var ofte, og jeg visste ikke engang hva det var som var galt! hva hadde jeg gjort, hva hadde jeg sagt feil, hva var det, hva var det denne gang, og neste gang....

Ble aldri "klok" på han...

Merkelig nok, godtok jeg, ( dumme meg ) alle utfluktene hans, når dette "noe", som ikke passet han, dukket opp,forsvant han bare, kastet seg i bilen,og kjørte avgårde, ble plutselig helt borte, og jeg stod igjen og forstod ikke hva det var som gikk galt ! Veldig smertefylt for meg å minnes " dette " fordi jeg blir så trist, føler meg så forlatt, gråter nå...

tårer, trist. Ble så lei meg, ventet, og lengtet sånn på å forstå hva det var jeg hadde gjort galt, denne gangen! Og, så mange ganger før !

Hva var det, Egentlig !

Jeg følte at det ALLTID var min feil, jeg som var den som ødela for han, jeg som sa noe galt, oppførte meg på et vis han ikke likte, gjorde noe, jeg vet ikke hva jeg skal referere til, annet enn at det var ALLTID et eller annet som IKKE passet inn i "formen" hans, slik han ville ha det eller mente et forhold, skulle være. Vi var gift, og et ektepar, såkalt ! Veldig sårt og trist for meg, jeg følte meg aldri, som hans kone, gift med mannen min, han behandlet meg aldri som jeg var hans kone, virket aldri stolt over det, at han og meg var gift, og faktisk talt var mann og kone....

Jeg var stolt av å være gift, jeg hadde vært det engang før, men det var annerledes! Veldig "annerledes" og det skal jeg fortelle om litt senere,for det er ganske spesielt! Men som sagt, "mannen" min, elsket han meg noensinne...

Han hadde ikke, opplevd ekte kjærlighet, tror jeg før meg!

Han sa det i hvert fall til meg, han var heller ikke vant med nærhet...

Den kjærlighet vi delte,han og meg var sterk og stormfull...

Det han hadde "hatt" med sin første kone, ble bare sånn, sa han til meg. Jeg stusset over det, barnas mor.... Ja, det var litt av en historie, jeg la den på meg, eks konen var ikke frisk, og det preget vårt ekteskap i alle år, på en ødeleggende måte, synd og sant. Jeg prøvde å megle, oppmuntret han til å holde kontakt, men det gikk ikke som jeg håpet og ventet. Verken ungene eller moren samarbeidet om det, og han gav opp prøve, jeg tror han prøvde, men de kom aldri til oss, de voksne ungene hans. Det var sørgelig for han, og jeg opplevde meg avvist og nedverdiget. Jeg syntes så synd på han, som far til barna deres, at de ikke kom og besøkte faren og hans kjæreste og næreste, som var meg....

Det var et sårt tema, og "familien" hans "lå" alltid "bak" der og tynget oss begge.

Så, huset vårt, Villa Molare...

 en drøm av en bolig, dette er virkelig et hus med sjel....

Jeg elsket det store herskaplige huset vårt i Bjergsted, vi la sjelen i det han og meg, begge er vi flinke og "handy", og vi likte stå på !

Jeg hadde tidligere hatt eget hus, som vi solgte og jeg la inn min andel her...

Skapte huset om til vårt hjem, slik vi ønsket ha det, og trodde var fornuftig og hensiktsmessig, økonomisk og praktisk, vi gjorde mesteparten selv, men nå på slutten i separesjonen, ble det meg som stod alene om alt arbeidet. Han stakk av, mannen min som jeg hadde lagt all min tid, omsorg og arbeid ned i, den kjærlighet jeg hadde for han var dyp og ekte, jeg følte ydmykhet, sorg og tap. Jeg tror jeg elsket han, om jeg har elsket....

Han fortjente kanskje ikke min omsorg og kjærlighet...

Jeg vet ikke, men jeg tror egentlig ikke han brydde seg som jeg gjorde!

Vi Elsket, Villa Molare, Huset er kjærlighet og gode minner....

Det er godt og vondt å savne....

Jeg er glad, Jeg har opplevd å elske ❤

Jeg er takk nemlig for vidunderlige "stunder" og vakre "minner...

Livet er "kort, og vi "lever" bare en gang.....

Ta vare på hverandre. ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

Vi har hverandre ikke evig.......

Det er her og nå som teller, du og meg....

Lykke er "relativt" - kommer og går......

Mens Livet består....

❤ Tenk, hvor "heldige" vi er, som har elsket, savnet, og sørget.....

Jeg er takknemlig...

Farvel, min kjære venn......

Jeg er glad for det vi delte...

Jeg har "lyst" til å tro, du gjorde ditt beste !

Jeg tror ikke du ville meg vondt !

Det gjorde vondt....

Tror ikke, du mente "skade" meg !

Du forstår det "bare" ikke selv.....

Jeg tenker, er du "lykkelig" der du er, eller har endt opp...

så har jeg, det godt med det,  Lykke til, videre....

Jeg er glad for de år vi hadde "sammen"... 

Jeg "tok meg av deg" så lenge jeg klarte ! Jeg "gjorde" mitt aller "beste" Jeg "gjorde" det av , kjærlighet❤

Husk alltid på, det var Du som "kom" til meg i din "sammensatte" sorg og familie!

Det er en "sannhet" vi begge er "klar over" og andre "kjenner" til...

Takk for nå

 

Jeg tenker, Vi skal ha ro og fred i "sjelene" våre nå,fordi, vi, Elsket hverandre...

Vi var "gode" sammen,Vi hadde "mye" fint og "kjekt"...

Jeg tror vi, regnet med hverandre!vi gjorde den "store" feil, at vi ikke inngikk gyldig "kontrakt", Det vet du, jeg ba om tidlig i forløpet, og ønsket meg i alle år...

Du "lurte" meg der, for du sa alltid til meg, ikke "stress" med det...

Det du mente, trodde jeg, var at vi hadde den "avtalen" gyldig mellom oss!

Du vet hva jeg mener, og hva samvittigheten kan "bære"...

Jeg håper og "tror" du vet i hjertet ditt hva jeg fortjener....

Det håper jeg med "rette" tid,vil "vise" meg, og de som står oss nær!

Det er en, God følelse å "sitte" igjen med! Det "var",  Kjærlighet ❤

Ja, det var det , jeg tror du også følte det!

Når nå, "situasjonen" vår, er blitt som den "ble" , kan hende "snu" seg til det bedre!

Vi to , skulle ikke , "fortsette" stien , "videre sammen", Da ,tenker jeg !

Takk for "nå" ❤ Gå "vel" på "stien" videre" Du , "uten" meg ...

Jeg elsket deg, jeg....

 

Minner ....

Gode minner skaper Håp, og gir Tro og mening til Livene våre....

Jeg tror det er Kjempeviktig å ta vare på de positive, gode, og nære, og kjære minnene vi har med oss videre på ferden gjennom Livet. Det er oppturer og det er nedturer, det er, gode og det er vonde minner....

Jeg har lært meg, tror jeg!  Å bevare de Gode Minnene....

Oppi alt det "vonde" jeg har "stått" i, nå er det "innspurten" som teller....

Den verste tiden, før, under og etter bruddet, da jeg stod "fast", regelrett , "fastlåst" der jeg har , "vært" lenge nå, i denne vanskelige tiden...

Ikke "noe" , "godt sted" å være! på et "merkelig" vis , har jeg  klart å "klamre" meg , "fast" til at det var, Kjærlighet!

Det var ekte, den sorg og smerte jeg kjente på, som holdt på å ta livet av meg, faktisk talt, til slutt....

Tenk å ha det så vondt inni seg ! Har Du kjent på det eller har Du det "sånn".....

Det som er rørende og fint med lidelse, er at det går over,  noen nære sa til meg, det går over, du kommer videre, så skjønte jeg det ikke der og da, jeg vet ikke om det var tapet, over at han ikke var der mer, jeg var jo så vant til at han bare "forsvant" og plutselig kunne komme tilbake....

Det var hardt arbeid, å prøve få han "hjem" igjen, jeg måtte streve, "legge meg flat" som det heter, og på en måte oppføre meg som om jeg hadde gjort eller sagt noe galt...

Det var ydmykende, og det var stress, og alt for mye press for meg "spillet" hans. Jeg tror han "lekte seg" med følelsene mine, og hadde utbytte av det, en "slags" tilfredstillelse !

Hvor sykt det enn hørest ut, så er jeg ganske sikker på at han var bevisst, han gjorde meg fryktelig vondt. Jeg tror ikke han visste hva han "drev" på med, det var gått "sport" i det, en måte å gjøre seg "viktig" på...

Det som er skremmende, når vi er i et "usundt" forhold, som jeg var i, det er hva det gjør med , sinnet !

Jeg ble redd, skremt, usikker på meg selv, og andre...

Jeg "mistet" troen på meg selv. Jeg følte ikke at jeg var "noe", "noen"...

Han fikk meg til å føle meg verdiløs...

Ufattelig vond følelse. Det samlivet vi levde, var helt "uvirkelig" når jeg kjenner på det her jeg skriver til Deg, Dere som også kanskje går gjennom vonde ting, så kommer tårene....

Det er bare så vondt og nedverdigende å bli forlatt, gjentatte ganger, om og om igjen, sikkert 1000 vis av ganger.... spredt over 12 lange år med sorg og smerte, i den daglige hverdag. Alle nettene jeg har ligget og grått for meg selv, jeg er mørkredd,og jeg "feler" som vi sier i Stavanger...

Jeg var redd i det store huset, det var lyder, liv i veggene... Og jeg visste aldri når han kunne komme, dukke opp, eller låse seg inn. Jeg var veldig, veldig redd, og den angsten, redselen sitter dypt selv i dag, når jeg er trygg i hjemmet til familien min her på Lassa hvor jeg bor. Tenk at jeg fant meg i det ? Ja, det er rart og sprøtt hva vi kan finne oss i, vi mennesker...

Jeg ble så vant til at han forsvant, stakk av når ting ble ubehagelige, i stedet for å snakke ut, ta det opp, stakk han bare rett og slett av....

Og jeg satt tilbake forskremt i det store, gamle huset alene, og med alt ANSVARET Ja, ansvar er en "byrde" som har tynget min kropp og smertet mitt hjertet i alle disse år, alt for mye ansvar har jeg båret på mine skuldre, til slutt sa kroppen stopp! Jeg forstod at jeg ikke kunne fortsette leve "sånn" med angsten hengene over meg konstant, hver dag var en "kamp" Jeg følte meg til slutt, som "ingenting" så langt ned var jeg kommet...

Det er synd å si, jeg "ser" det nå, jeg er glad for at noen fortalte meg sannheten!

Jeg var mager, sliten, utsultet på nærhet og veldig sårbar og trist. Jeg var ikke vant til å bli "tatt" på av "mannen" min, han hadde ikke den evnene til å vise kjærlighet fysisk. Jeg savnet nærhet, berøring, ord, Jeg savnet å bli tatt på. Jeg ble "tatt på" psykisk og fysisk! Uff, vondt å snakke om, desverre sant, vonde minner...

Det "forskremte" barnet jeg var, ble engstlig, jeg var vant til at det var meg som gav og viste kjærlighet, Jeg strøk han til han sovnet, og jeg tok i mot han som han ville....

Veien Videre.....

 

Jeg skal prøve fortelle litt i dag til Deg, om hvordan Veien "min" Videre......

ble til, mens jeg "gikk" alene, gjennom samlivsbrudd, og tap av hus og "hjem"...

Å "miste" er sårt, mye gråt, de vondeste var det å ikke vite! Hva som "foregikk"...

Jeg ble så glad i "hjemmet" mitt, og  "mannen" min, "trodde" vi sto "sammen"...

Det skulle ikke ende godt, vi er i seperasjon, på vei "inn" i skilmisse...

Det betyr at snart, er, "vi" ❤  Historie.

Da "går" Livet , videre, på "virkelig", det har vært sårt, det er savn og det er tårer....

Det er også "lettelse" og "forståelse", jeg kunne ikke lenger levd "sånn",alle forstår det

Så, for meg er det riktig og "rette" vei, å vite at nå er det "forbi", veien min går videre

"slosskampen" er over, takk Gud for det, og jeg er under utdannelse, til og med🤭

Det var, og ble en "kamp"om livet, selvsagt skal det ikke være sånn....

Han "sloss" mot meg i mange år, kanskje "sloss" han mot seg selv !

Jeg ble et "offer" for hans egen "skjebne" med tap av "familieliv"...

Jeg klarte ikke mer, Takk Gud for det, så glad jeg har "funnet" ut av det!

Jeg tror vi elsket hverandre, dypere enn vi var "klar" over !

Jeg tror han vil savne meg, han vet jeg er snill og god, og ville bare vi skulle alle ha det bra, familien hans, min egen, han og meg, oss alle sammen...

Det ønsket ikke hans familie, tydeligvis, de viste ingen interesse, som jeg opplevde!

Det jeg ikke vil savne, er å ikke vite, det gav meg angst og unødvendig lidelse...

Det er vondt å erkjenne, at jeg faktisk talt ble "lurt", det smerter hjertet mitt...

                    💔     

Likevel tar jeg med meg, at han ikke fikk meg helt "ned" som han prøver på!

 

              Jeg har meg selv, i "live" , igjen, tusen takk dere som er rundt og støtter meg,

Jeg er så glad for at jeg kom meg "ut" av det "vonde" forholdet før det gikk helt galt!

Jeg vil takke Dere som har sendt meg "heier" på Deg, og takket for å kjenne på det jeg har delt, fra livet mitt, det varmer meg at mange har "funnet trøst" i min historie... ❤

PS, Hvis Noen vil skrive til meg, er min e-mail ; inaawoli@gmail.com